Dagens kommentar

Det er forstemmende, og grenser til det uansvarlige, når Hausberg og vegvesenet fortsatt holder fast ved planen om ny E8 på vestsiden av Ramfjorden. På absolutt alle områder, også ifht trafikksikkerhet, er dette det desidert dårligste valget av de alternativ som foreligger. Nå bør de som er våre ledende tillitsvalgte vise lederegenskaper, og skrinlegge dette prosjektet, til beste for samfunnet. Vegvesenet som faginstans burde i det minste si fra at dette ikke er det beste valget for ny innfartsvei, alle forhold tatt i betraktning. I det minste burde de (og Hausberg og Bjørnflaten) si hvorfor vestsiden med bru over Ramfjorden er den beste løsningen for ny innfartsvei, det har hittil ikke skjedd.

Det virker som om avgifter og bompenger er svært viktige for AP, særlig A. Hausberg og A. M. Bjørnflaten, som går inn for økt ”brukerbetaling” for å komme fortere i gang med midtdelere og ny E8 på vestsiden. På radioen raser Bjørnflaten mot Høyre, som ikke går inn for bompenger, hvem sin rygg er det hun slikker? Det er så man blir lettere provosert; vil bompenger bedre sikkerheten?

Midtdelere i Lavangsdalen og på nye veier med stor trafikk eller særlig høy ulykkesfrekvens er jo bra, men tar noe tid. Bra tiltak på kort sikt som kan ha effekt er skilt med ”Ulykkesstrekning” (en del har nok tendens til å sovne av), samt flere rasteplasser, og evt. gjerne rumlefelt. Dette er billig og burde vært på plass for lenge siden, men det er vel vanskelig å argumentere med bompenger for å gjennomføre dette. Det er også bra med fartsreduksjon gjennom Ramfjord; 60-sonen bør forlenges fra Fagernes (nedenfor barnehagen) til Lauksletta. I svingen i Nordbotten er der en farlig avkjøring som burde vært stengt. Ellers må vi huske at det er menneskelig å feile, og at flere ulykker sanns. skyldes avsovning eller uoppmerksomhet (lete i hanskerommet etc.). Har selv en i nær familie som såvidt overlevde en utforkjøring etter å ha lett etter noe/stilt inn noe i kupeen og tok øynene fra veien for lenge.

Den beste løsningen er ny E8 på østsiden (aller helst i tunnel fra Sørbotn til Ramfjordmoen), vei i dagen over moen, og gjennom Tinden til Tomasjord. Dette alternativet er framtidsrettet og løser de fleste problemene, og er vesentlig rimeligere og ikke minst sikrere enn vei og bru på vestsiden. Noen tror, eller prøver å late som, at en Tindtunnel mellom Leirbakken og Tomasjord er mulig, og kan kombineres med vestre alternativ. Dette er imidlertid helt urealistisk, både teknisk og økonomisk.

I forhold til østre alternativ gir det vestre med bru;

-Høyt antall ulykker (70-90% flere). Dette er fordi mye trafikk fremdeles vil gå langs nåværende vei i Ramfjord, særlig strekningen Fagernes-Lauksletta. Trafikken på denne strekningen kan i framtiden bli høyere enn på planlagte vestre trasé med bru, pga. sannsynlig realisering av Ullsfjordforbindelsen og næringsutbygging på Ramfjordmoen). Ulykkesfrekvensen fra Lauksletta og inn vil opprettholdes eller økes (pga. økende trafikk), da nåværende vei følges.

-Støybelastning og støvplager for befolkningen hele veien fra Sørbotn og inn til Tromsdalen. Det er nettopp kommet en rapport (institutt for samfunnsmedisin) som sier at trafikkstøy er mer helseskadelig en tidligere antatt, flere dør av dette. Veien på vestsiden er planlagt som 80-sone med flere høydevariasjoner (bl.a. brua), som gir ekstra støy, særlig mot østsiden der de fleste bor. Bomiljøet forringes.

-Over en mil lengre vei. Dette betyr unødvendig høye utslipp (7-8000 tonn CO2), tidstap, slitasje osv.

-Ingen alternativ vei ved trafikkulykker, veiarbeid, eller ras (Hundbergan).

-Ingen kapasitetsøkning. I og med at man følger samme strekning inn til byen som nå fra Lauksletta vil det i stadig større grad bli kapasitetsproblemer inn mot Novakrysset og Tromsøbrua. Dette igjen framtvinger en kapasitetsutvidelse i Tromsdalen som vil føre til vanskelige ekspropriasjoner og

-et svært langvarig og kostbart anleggsarbeid i Tromsdalen, med ytterligere trafikale utfordringer i trafikkavikling under arbeidet.

-Ingen løsning på problemet med Fv91. Dermed vil mye trafikk (og i framtiden kanskje største delen) fremdeles gå gjennom bebyggelsen i Ramfjord og dele bygda i to, med de problemer vi har i dag.

-Rasering av et vakkert fjordlandskap, nedfylling av strandsoner med badeplasser både i Sørbotn (1km fylling i fjæra) og Leirbakkodden (megafylling 1/3-del av fjordbredden), barrieren mot fjæra opprettholdes og forsterkes inn mot byen. Isfiske på Ramfjorden, som har betydelig potensiale i turistsammenheng forringes.

- Bompenger for absolutt alle (ved Kalvebakken; de tre bruene), også de som ikke benytter nyveien på vestsiden med bru. Det blir som å sette opp bompengestasjon på Sandnessundbrua for å finansiere ny Kvaløyforbindelse. Nå er visstnok ikke dette lov ifht EØS-regler, men vi skal ikke se bort fra at det kan bli slik likevel, ellers har ikke dette prosjektet finansiering slik jeg ser det.
Det er også verd å ta med at østre alternativ med Tindtunnel gir dobbel vei og dobbel kapasitet fra Lavangsdalen til byen, med nåværende vei bompengefri for de som ønsker den litt lengre veien rundt. Noen, for eksempel turister og lokalbefolkning, kan ønske å ta denne (nåværende) veien, som blir vesentlig tryggere å ferdes på, kanskje til og med trygg å sykle på. Under utrykninger kan en slik kapasitetsøkning (og alternativ vei) med tidsbesparelse også redde liv, da både brann-, og særlig ambulanser kommer vesentlig raskere fram/tilbake mellom innlandet og UNN.

Det er også mulig å løfte blikket og se for seg at der blir etablering av næringsvirksomhet og annen bebyggelse på Ramfjordmoen. Det er sannsynlig at Ullsfjordforbindelsen blir realisert, med lettere samferdsel til/fra nordfylket, og på noe sikt mulig jernbaneterminal (forlengelse fra Skibotn). Da blir en ny E8 på vestsiden liggende i bakevja, og skaper betydelig mer problemer enn den løser. Det er påkrevd en lengre tidshorisont enn 4-5 år ved planlegging av en framtidig stamvei, og hvorfor i all verden er det nødvendig å følge den inngrodde (AP-) tradisjonen med å klatte litt her og der, og gjerne slenge på en avgift? Jeg må medgi at det er en stor lettelse at Ap er på tur ut ved valget, de har virkelig vært en svøpe for Tromsø og distriktene. Så får vi håpe regjeringen også ryker ved neste korsvei.

Det er nå på høy tid at de som har makt til å gjøre noe, setter seg ned og tenker over om vi er på rett vei med E8, bokstavelig talt; prioriteres virkelig sikkerhet, bomiljø, natur, samfunnsøkonomi? Det er for sent å beklage i ettertid.

KULTURNÆRINGSFOND: Intro har tent en kraftig gnist i Tromsø. For å skape flammer må RDA-styret fyre opp med atskillig flere millioner.
Hvem blir Tromsøs neste Espen Lind? Et lite hint får vi kanskje allerede i begynnelsen av desember. Da skal Intro dele ut sine første prosjektmillioner. Endelig.
Ideen om et kulturnæringsfond ble sådd for flere år siden. Når man ser på tykkelsen på søknadsbunken før første tildeling, er det ingen tvil om at initiativet har vært svært etterlengtet.
Ved fristens utløp hadde Intro mottatt til sammen 103 søknader. Selv ikke ledelsen i fondet hadde forutsett at responsen ville bli så enorm – og for å rekke å gå gjennom alle prosjektene har de vært nødt til å utsette sin endelige avgjørelse med en drøy måned.
Intro har i år 15 millioner kroner i pengesekken. Som et nytt tiltak er dette selvsagt 15 millioner mer enn tidligere. Det er i seg selv både fint og flott – og attpåtil hyggelig og gledelig. Men: Er det nok?
Niks! Mye vil ha mer. På samme måte som Intro skal gi støtte og starthjelp til å gjøre prosjekter liv laga, er også kulturnæringsfondet selv avhengig av klingende mynt for å overleve.
Da fondet først ble presentert av ledelsen bak forprosjektet var det virkelig svung over visjonene: «Minimum 25 nye bedrifter, 100 arbeidsplasser, tre internasjonale suksesser, samhandling og ny kompetanse». Tanken den gang, i begynnelsen av 2009, var at fondet i løpet av en femårsperiode skulle motta hele 150 millioner fra RDA. Håpet var også at disse midlene ville utløse ytterligere 150 millioner kroner i annen offentlig og privat kapital. Målet? En verdiskapning på hele en milliard kroner.
150 RDA-millioner over fem år blir 30 millioner i året. Denne gang fikk Intro kun 15 millioner – altså ikke mer enn halvparten. Man kan spekulere i om RDA-styret valgte å holde tilbake de virkelig rause summene før de så om behovet var stort nok.
Bunken på 103 søknader utgjør til sammen ønsker på 50 millioner kroner. Nå er nok ikke alle prosjektene verd å satse på – men de foreløpige ryktene sier at bunken inneholder en god porsjon gull.
Kulturbasert næringsvirksomhet skapte verdier for 33,6 milliarder kroner i Norge i 2004. I dag er summen enda høyere. En pioner på området er Kristiansand. Kulturnæringsfondet Cultiva forvalter nærmere 1700 millioner kroner, og har gjennom ti år evnet å skape svært lønnsomme og langsiktige arbeidsplasser.
Til sammenlikning er Intro foreløpig avspist med smuler. Og slik kan vi jo ikke ha det. Nå må Tromsø ta vår del av kaka. Ideene, talentene og søknadene viser at gnisten er tent. At behovet er stort nok. Så er det opp til RDA-styret å oppfylle drømmen om 150 millioner kroner. Siden målet er å stimulere næringsvirksomhet er det heller ikke urimelig å forvente at også privat sektor går inn for å støtte fondet. Gjerne med tilsvarende beløp.
Trond Giske er en av dem som helt siden starten har applaudert ideen om et kulturnæringsfond i Tromsø. Tidligere denne uka var næringsministeren på besøk hos Espen Lind og Amund Bjørklund i New York. Om noen skulle være i tvil om at kultur kan være lønnsom næring er det bare å se samme vei som Giske.
Det imidlertid ikke bare vært å knipse med fingrene. Også to av verdens mest suksessrike musikkeksportører startet en plass.
I Tromsø, faktisk.

PÅ MED BRODDENE:Isbroddene må bli Tromsø nye varemerke. Her tester Bob Benoni tester isbrodder for Nordlys i en reportasje i 2000. Foto Ole Åsheim

La oss prise isbroddene og gjøre dem til bakkebyen Tromsøs nye varemerke.

Vanligvis er dette spalten for refleksjon og analyser av det litt overordnede slaget. I dag skal vi helt ned på jorda. Jeg vil slå et slag for isbroddene, jeg vil prise og ære dem og gjøre dem til bakkebyen Tromsøs nye varemerke.

Jeg skal ikke syte og klage over manglende brøyting eller strøing, ikke kjefte på kommunen eller gårdeiere, heller ikke drøfte veibudsjetter eller dårlig økonomi. Jeg skal også ta brodden av argumentene som, om enn helt korrekt, peker på at det et offentlig ansvar å tilrettelegge for trygge gangveier. Vi starter heller med et skrått hverdagsblikk:

Det tok to år med til sammen tre daglige fall i tre unnabakker på tur til jobb gjennom hele vinterhalvåret. Blåmerker og irritasjon til tross, det tok lang tid før jeg dristet meg inn på skobutikken for å kjøpe brodder. Det var ensbetydende med å spasere inn i alderdommen, og gjøre meg til en eldre kvinne på piggdekk.

Etter å ha slitt ut to par av den geniale, men enkle, gummioppfinnelsen med pigg, er jeg overbevist om vi må gjøre den til allemannseie og til et bysymbol. For det er en fryd å suse ned bakkene lett og ledig i kroppen uten frykt for å falle. Det er også en triumf å ikke være den lenger som velger gangveier til byen etter kurver og koter.

I Bergen er det regnklær, støvler og paraplyen som råder. Her finner gjester paraplyer i hotellobbyene – vi skal tilby brodder. På Rorøs tilbyr de gjestene spark – vi har broddene. I Trondheim og Oslo skal folk sykle. Sykler står til låns på tilgjengelige plasser. I Longyearbyen møter gjestene gummisandalene i garderobene til alle offentlige bygg. På skolen, i kirka, på museet og på arbeidsplassene. Det er en sjarmerende gest som faktisk er praktisk fundert for å forhindre at skitne gruvesko sviner til og sliter på lokalene. Alle som besøker Longyearbyen oppfatter dette som et stedegent og hyggelig varemerke.

La oss ta broddene, før noen andre gjør det. Både byens befolkning og tilreisende gjester går som stivbeinte pingviner i gatene om dagen. Selv om stadig flere tyr til broddene, varsler selgerne, er dette fortsatt er en vare for 50+.

En så traust og stusslig utseende liten tingest vil selvsagt bli hilst velkommen i helsevesenet som et benbruddsforebyggende tiltak, men det holder ikke bare å spille på folks fornuft. Broddene må bli kule. Akkurat som lua. Er du voksen vet du at du fryser lettere uten lue fordi varmetapet er størst på hodet. Dette biter ikke på ungdommen, og luemaset blir en kjent tilstand. Ikke før lua ble moderne, kom den til heder og verdighet igjen i bybildet. Også inne. Gjerne som tilbehør til kjolen.

Jeg spår broddene ei levende framtid som et artig varemerke for byen. For dette kan bli humor med brodd i. Kreative ordkløyvere, peis på! Og turistene ville elske det. Vi kunne lage unike skilt med både påbud og forbud mot brodder, i kjent norsk informasjonsstil. Vi kunne finne opp nye fargerike brodder og vi kunne konstruere brodder til høyhelte støveletter. Vi kunne forske på broddenes effekter. Kommunen slapp og strø og vips så var sparkeføret kom tilbake.

Hurra for vinteren og utendørslivet!Gammel og ung brodder vi oss sammen i den sanne vintergleden

For det finnes ikke den ting vi lengst mot nord ikke kan ta brodden av, så lenge vi står støtt med beina på jorda.
Jeg spår isbroddene ei levende framtid som et artig varemerke for byen. For dette er humor med brodd i.

SOL UTE:Det er ikke lett å legitimere store pensjonsforskjeller så lenge vi ser stadig flere kvikke pensjonister på solsenger i utlandet.

Framtidas Norge vil ha flere eldre og færre yngre, og det blir færre arbeidsføre skattebetalere for å fø på framtidas pensjonister. For at regnestykket skal gå opp, får vi ved årsskiftet en ny pensjonsreform som skal stimulere folk til å stå lenger i jobb.

Det trasige er at vi må vente et tiår, før det strammes inn. Vi burde startet tvert, og jaget dagens 62-åringer hjem fra Spania, fra sine verdensomseilinger, selvrealiserings- og oppussingsprosjekter, og tilbake på jobb.

Jeg omtaler generasjonen som til enhver tid har surfet på toppen av konjunkturene siden vi startet gjenoppbygginga etter krigen. Jeg snakker om de som har tjent mest på oppturene med lave renter, billig inngang i boligmarkedet og som unngikk renteøkninger og boligkrakk, simpelthen fordi de har vært tjyvheldige.

Vi skal selvsagt hedre mor og far, og vi som skal betale skatt med glede framover uten å være i nærheten av dagens pensjonsrettigheter, skal selvsagt vokte oss for å sutre. Jeg gjør dagens 60-åringer en tjeneste ved å framheve deres fortreffeligheter som dugandes mennesker. Det overrasker stort at nettopp disse, med sin iboende livsanskuelse om at du skal yte etter evne og få etter behov, stadig oftere er å se avbildet i avisene med paraplydrinker på sine private terrasser i Spania. At et digert antall mennesker med sin Avtalefestede pensjon (AFP), stadig oftere får ordningen omtalt som Arbeidernes Fritids Pensjon, er i det lange perspektivet negativt. Denne livsformen har vart lenge nok nå, til at akkurat denne generasjonen nok en gang inntar bølgetoppen i rekken av de tidligere nevnte. De unngår nedturen også denne gangen.

Vi står overfor pensjonsutfordringer i framtida og bør ikke, selv her på oljeberget, forskyve problemet 10 år foran oss. Det blir i alle fall ikke lettere å legitimere de store pensjonsforskjellene så lenge vi ser stadig flere friske, arbeidsføre på solsenger i utlandet.
Mens Europa aksjonerer mot innføring av forhøyet pensjonsalder, kan rike, kvikke nordmenn gå av mens de er på middagshøyden.

MARIT REIN

MOSKÉ: Tromsø trenger en ny moské. Men ingen er tjent med at vi lukker øynene for konsekvensene av saudiarabisk finansiering.
Flere land i Europa har allerede tråkket feil. Det er ingen grunn til at Norge og Tromsø skal gå i den samme fella.
Klart det høres både enkelt og forlokkende ut. En velstående saudiarabisk forretningsmann har noen titalls millioner til overs. Og han vil mer enn gjerne sende de vestover. Etter noen kjappe telefoner er avtalen klar: Han fikser transaksjonen og de muslimske trossamfunnene kan starte moskebyggingen. Jubel og brus og punktum finale. Eller …?

Som Nordlys har skrevet de siste dagene, har dealen i flere land i Europa, vist seg å være for god til å være sann. Etter at millionene har rullet inn og de staselige byggverkene er blitt reist kommer kravene.
I løpet av de siste 30 årene har Saudi-Arabia brukt hele 60 milliarder amerikanske dollar i støtte til moskeer, muslimske sentre og til sponsing av allerede eksisterende moskeer.

Ifølge Hege Storhaug i Human Rights Service og flere andre kilder Nordlys har vært i kontakt med, har finansieringen kun én hensikt: Å spre den strenge og konservative varianten av islam – den saudiske statsreligionen wahabisme. Gaven fører med seg en forpliktelse som gjør at moskeene ofte er tvunget til å utvikle seg i motsatt retning av hva de står for – og hva de ønsker.
Denne type finansiering har altså pågått i tre tiår. Og konsekvensene som følger er ukjente for få. Verken i eller utenfor den muslimske verden.

Likevel går Sandra Maryam Moe, daglig leder i Alnor Senter i Tromsø, ut i Nordlys og forteller at hun aldri har hørt om at saudierne sprer wahabisme. Dette utsagnet er i beste fall naivt. Hun hevder samtidig at Alnor kun har vært «heldige» som gjennom sitt kontaktnett har møtt en gavmild (og anonym!) forretningsmann.
Sannsynligvis sitter den samme forretningsmannen i Saudi-Arabia og gnir seg i hendene – og føler at han har vært minst like heldig som Alnor-ledelsen. Å få reist et såkalt signalbygg i Arktis, nesten oppe på Nordpolen, beskrives som en propagandaseier. «Verdens nordligste moské» – er et slogan det virkelig svinger av.

Det er selvsagt ikke hogget i stein at petrodollar er synonymt med wahabisme også i Tromsø. Men det er heller ingen grunn til å ta sjansen på å godta transaksjonen. Mer radikal islam, mer hijab og tildekking av muslimske kvinner, og ofte brudd på menneskerettighetene, vil ikke tjene til noe godt. Ei heller for det muslimske miljøet i Tromsø. Integreringen vil bli kraftig bremset, og fremmedfrykten vil få optimale vekstvilkår.

Etter Nordlys’ avsløringer har flere av Tromsøs politikere snudd i moskésaken. Men når de nå sier nei til et saudifinansiert «signalbygg», må de samtidig sørge for å legge forholdene til rette for at byens muslimer likevel skal få en ny moské. Det vil ikke bli et praktbygg i hundremillionersklassen, men det vil være et sted hvor byens rundt 1000 muslimer kan praktisere sin tro.
Tromsø har som målsetting å være en flerkulturell og inkluderende by. Det må både Alnor og Tromsø kommune ta konsekvensene av. Det vil koste. Men prisen for å ta imot saudipenger kan være langt høyere.

TAP: Etter en førti år lang kamp kunne et nordnorsk kunstakademi endelig åpne dørene i 2007. Siden da har skuffelsene stått i kø.
I vår ble det aller første kullet med studenter uteksaminert fra Kunstakademiet i Tromsø. Etter tre år sto de igjen med en bachelorgrad og et historisk vitnemål.
Likevel er studentene langt fra fornøyde. Forståelig nok.
Hadde de valgt å ta utdanningen i Trondheim, Oslo eller Bergen, ville de nå ha hatt 70.000 kroner mer på konto til oppstart av kunstnerkarrieren. Men fordi de har slitt skolebenken i Tromsø blir de avspist med knapper og glansbilder. Og knapt nok det.
Hvorfor?

Studiene ved Universitetet i Tromsø ikke er inkludert i gjeldende «Forskrift om stipend basert på gjennomført kunstutdanning», et av Statens kunstnerstipend. I forskriften fra 2002 er ikke Kunstakademiet i Tromsø nevnt. Selvsagt ikke. Det åpnet i 2007.
Kunstnerstudentene har gjennom hele utdannelsen hatt forståelsen av at de var likestilte med de andre kunstakademiene i landet. Og de regnet derfor med at det bare var en formalitetsglipp at Tromsø ikke var ført opp på lista.
Men nei.

Klagen fra studentene har ikke ført til annet enn en storslått oppvisning i elendig kultur- og distriktspolitikk. Med kulturdepartementet og Anniken Huitfeldt i hovedrollene.
De viktigste replikkene lyder som følger:

• «Det er ikke adgang til å dispensere fra forskriften».
• «Det vil ikke være gunstig om nye utdanninger nå blir inkludert i ordningen.»
• «Kunstnere ( …) henvises derfor til å søke på andre ordninger».

Dette er slett ikke den første kjeppen departementet har stukket i hjulene til landsdelens første og eneste kunstakademi. «Lokaliseringsutfordringer», «Plassmangel» og «Opptaksstopp» er kunne vært titlene på noen av de foregående aktene.
Med dette foreløpig siste kapitlet har forestillingen om Kunstakademiet i Tromsø utviklet seg stadig nærmere en farse.

Men til tross for en trang fødsel har kunstakademiet vist at det er liv laga. Ved å klore seg fast, overraske, utfordre – og sette solide spor i byen.
Dette bør også kulturministeren og departementet se. Og deretter legge inn en lykkelig vri i historien.
For å vise at de virkelig mener alvor med alvor med Kunstakademiet i Tromsø.

70.000 kroner er småpenger for staten – men kan være et være eller ikke være for utdanningen. At studentene behandles ulikt kan i verste konsekvens føre til lavere søketall, mindre kvalifiserte lærere, redusert anerkjennelse og stempel som et andrerangs akademi. .
Det var neppe dette forkjemperne av utdanningen så for seg da de jublet over etableringen for tre år siden.